FLY I DET BLÅ poesi 2013 (Kp.6) av Sigve Lauvaas

Ill. Olav Bjørgum

25.

TID

Det tar tid å reise

Og finne en egnet snuplass.

Snart skal vi tilbake

For å ta nye reiser i det blå.

Hver for seg opplever vi tiden

Som en billedvev.

Alt vi ser og hører får sin plass.

Lag på lag males landskapet

Til høytid og fest.

Før en reise sitter vi i rommet

Og planlegger flyturen

Og sammenligner ulike mål.

Vi skal møtes på grensen

Med reisekoffert og pass.

Det er ingen vits å snu.

Tiden kommer nå.

PUBLIKUM

Jeg er et dårlig publikum

Som bare kritiserer de store

For å glemme detaljene.
Kanskje de ikke har så smal pensel,

Eller er de er oppbrakte over lyset

Som avslører det guddommelige?

Her er intet å dvele ved,

Så jeg bare går videre.

Jeg har ikke oversett noe.

Jeg har sjekket de hyggelige rommene

Med akvarell og dagslys,

Og strever for å finne døren ut.

Jeg kan ikke huske hvorfor jeg

Må be om tillatelse til å male

Veggene blå, verden sort med en stripe hvitt

Der publikum sliter stolene,

Mens andre får næring til nye oppdrag.

Det gjelder å holde ut

Til publikum applauderer.

26.

EN GANG

En gang skal alle dø,

Og alle mister noen gjennom livet.

Vi tvinges til å være med

Som hjul i det store familiehjulet.

En gang må vi reise ifra huset vårt

Og alle våre kjære.

Det er en tung og sikker melding

At vi skal vandre snart.

Men, en gang blir naturens lover snudd,

Og vi blir igjen med skammen.

All ærlighet og vennlig prat

Blir veid og målt av engler.

En gang må hånden vaskes ren

Så vi kan møte kongen.

Og evigheten blir et sted

Hvor alle barn kan være sammen.

JEG SER

Jeg ser noen går alene,

Andre i klynger.

Mengdevis av folk stimler sammen

På veien til en ny start.

Jeg ser og spør meg til en sommer

Med nistepakke og visdom.

Mitt tørste håp er å eie

Litt englefred på jord.

Jeg ser noen går og gråter.

Og noen glemmer visst å hjelpe?

Jeg løfter barnet ditt som smiler,

Og vet at nå vil det blomstre.

Kjærligheten til jorden, er alt

Vi kan gi til barnet.

Pusten og blomsten er sammen

For hellige, gode minner.

27.

MØTE

Det første møte med kjærligheten,

Er en viktig lyd

Fra det edle hjerte,

En strofe om silke og lin til mål.

For å elske for evig

Er kjærligheten - ånden som drar

Det beste i livet, som barnet,

Til mor og far.

Den første kjærlighet, og det eneste møte

Mellom to elskede par

Er som et kaffebord som slokner

Når ingen er igjen.

Møt hverandre mens kaffen er varm

Og ennå kan sette spor

På de tusen stier til fjellet,

Som strutter av sol og måne.

VIKTIG

Det er viktig å fortsette reisen

Og se gnisten i vinduet,

Erindre at hvert øyeblikk er viktig

For å oppnå vingeslag.

Vi må komme på innsiden av der det skjer,

Og legge anker før vinden snur.

Vi må tenne lampen, så alle ser at vi går i land

Med de beste hensikter.

Vi må dekke alle våre spor bak

Og kjenne varme i sjelen,

For vi er dekket med gull for å skinne

Til de fjerne strender.

Det er viktig å leve nå, og se himmelen

Som en liste med stjerner i blått,

En scene for engler og Gud

Som tar imot oss når vi kommer.

28. 

VIDERE

Livet går videre.

La dette være nevnt

Når vi stuper inn i den digitale verden

Med leddpærer og fremmede ord.

Vi er selv blitt en del av urverket

Som utvalgte, som våkne funksjoner

I en ellers komplisert matematikk.

Livet ønsker å bevare oss,

Men stadig må vi repareres for slitasje

I ryggmargen.

Å komme videre, er å føle for våre søsken

Som drives fremover med bølgene

Som rekved mot stranden.

Vi er på innsiden av det virkelige livet

Som lyspunkt og grensestolper

På veien til Jerusalem.

BREV

Vi leser hverandre.

Og de dødes brev er en historie

Vi lærer av, som fargene i naturen.

Ydmyke bøyer vi oss for kunsten

Som omgir oss, og ser hverandre i speilet.

Vi skal tyde skriften, og bli til noe.

De arme døde forteller i lauvet.

Vi skriver testamente med våre liv

Og gjemmer oss nakne

Når livshjulet kaller til oppbrudd.

Vi skriver med alt vi gjør eller tenker,

Og vet at vi blir iakttatt

Som bonden på sjakkbrettet.

Vi er annerledes og unike,

Og klorer oss fast i oppoverbakke

Til vi er ved utsikten og kan puste ut

Før vi flyr videre uten stans.