FLY I DET BLÅ poesi 2013 Kp.5) av Sigve Lauvaas

SOMMER-Ill.foto

20.

SANG

Når sommeren kommer

Synger barna på nytt,

Og alle synger etter hukommelsen

Og velsigner jorden.

De synger fra fjerne land,

Fra universiteter og barnehager

Og etterlater seg små spor i sanden

Som havet hvisker ut.

Og millioner synger om navnet

Som etterlater seg lyspunkt

Som skinner over hele verden,

Så folk kan finne frem.

DET ER GODT

Det så godt å ha en kjærlig venn,

En å høre til

Den lille stunden her på jord.

En koffert er alltid pakket.

Jeg er klar når båten kommer.

Jeg reiser ut til mine barn

Over hele verden.

Mine søsken venter.

Det er godt å tenke på

At noen venter at jeg kommer snart.

En venn er god som gull, et holdepunkt

Fra A til Å, som gir meg nye krefter.

Og sjelen vekkes av et smil.

Den ene elsker meg.

Det er mitt hjerte som skal slå og slå

I evighet.

Det er godt å være til

Og ha en venn som aldri svikter.

Det er godt å fly i det blå

Med lyse drømmer

På veien hjem.

21.

TID OG ROM

Det svinner en stjerne.

Jeg nøler på veien. Jeg ser

Et teppe med perler.

Så blir det grønt. Så kommer en vind

Og jeg ligger på jorden og ser.

Rommet er uendelig stort, og jeg er et levende frø

Som spirer og gror mellom andre

Som beveger seg på veien.

Og tiden er knapp før det mørkner igjen,

Og sengen er ute, og søvnen kommer snart.

Det gleder jeg meg til.

KORRIDOR

Vi går i korridorkø, i tappekø, i dokø.

Alt må rekkes, alle skal frem.

Selv beveren vet sine veier.

Jeg aner at snart er det min tur

Å seile på den åpne sjø, der bølgene seiler.

Bilkøen røver tiden vi har,

Og alle åpne rom blir et stønn.

Vi trives i kø. Vi reiser i uendelige køer

Mot lyset som stiger som et groende sukkerrør

Og forteller om fremdrift og gleder

Vi går i korridoren mot noe stort,

Men vel er vi ikke alene? Tusen på tusen

Skal frem med sin sak for kongen som troner

Med hammer og penn, og skriver ditt navn,

Og lønner i nåde – for troskap i det små.

Ja, kjærligheten er en gåte.

Vi reiser hver dag på en firefeltsvei, og stuper

Ved grensen til havet. Vi klatrer i fjell,

Og strømmer mot mål med inderlig glød

Om å komme frem før hele soløyet slokner.

Dette er vårt liv, en korsvei, karusell.

Vi jages fra skanse til skanse. Uten å vite det

Følger vi med som lemen og elg, og skades av

Hoggorm, og plages av ensomhet og egoisme.

22.

SUS

Det suser i luften. Jeg flyr i det blå.

Noen stjerner er tent der ute.

Livet er vakkert,

Og alt som er skapt beveger seg nå.

Bare fjellene er stille.

Det suser i skogen, i lyng og kjerr,

Og sjøen klapper mot berget.

Men himmelen smiler med nordlys ned

Og gir oss et kyss på kinnet.

Det suser i kvinner og menn på jord

Og verden suser i blinde.

Snart er vi sprettball og flyr omkring

Til vinteren fryser oss inne.

DRØM

Alle mine drømmer er halm og strå.

Det smuldrer som mel og sukker.

Og vinden tar båten, og reisen går

Mot fjerne, fremmede kyster.

Det bølger mot land i drømmen min

Og kvinner spiller trompeter.

Min elskede rir på hest i vind.

Så seiler vi bort med det samme.

Jeg drømmer om himmelen, blå og myk,

Hvor freden er som en vårnatt.

Jeg drømmer meg selv på en liten sky

Som flyr til en lykkelig kvinne.

ORD

Ordene varmer mitt hjertedyp,

Og blomstene favner oss alle.

Vi lever i sammen i sus og dus

Og glemmer å være snille.

Vår barndom har gitt oss et hemmelig håp

At alle skal finne veien. Det varmer mitt hjerte,

Og alle skal tro at barnet er himmelskatten.

23.

LIVET

Livet er alt jeg kan gi.

Det er alt jeg har fått.

Med vilje og kraft skal jeg gi

Til jeg sovner for godt.

Livet er stort, og edelt som gull.

Et menneske aner det knapt

Hvor unike våre liv er blitt

I skjønnhetens tegn.

Vi forsøker å si til oss selv:

Vi er mer enn alt.

Så høyt er vi elsket. Vi bærer et flagg,

Og vet vi er kalt til å vandre

Med ydmyke knær.

Vi er født til å elske igjen

Våre brødre og søstre på jord.

De som har elsket oss før

Ser en vidåpen port til det hellige land.

Der møtes vi alle til slutt.

REFLEKSJON

Vi dekker vårt hode mot kulde og hat,

Så går vi en tur

Og hiver etter pusten,

Og flyr i det blå, med klærne på.

Vi kjenner på innsiden at vi er til,

Og ser og hører, og strever med ordene.

Vi har så mange vinkler, så mange lys

Som tar oss med.

Og finner oss selv til slutt

Med bøtte og kost, for å rydde opp.

Vi skal glemme smerten, og slagene.

Vi skal glemme, og tilgi

Til en ny dag bryter frem.

For livet skal videre i det blå, med nye vinger,

Som en nyklekket fugl

Mellom myriader av himmelstjerner

Til toner av Grieg og Bull.

24.

VANSKELIG

Jeg er dårlig til å huske detaljer

Og er lite oppmerksom.

Jeg har minner om mangt

Som følger meg på stien.

Fotografier blir synlige over alt

Så lenge jeg er våken.

Og jeg er ingen god lytter.

Jeg ser bare fragmenter.

Men streif av lys speiler det virkelige livet

Som daler i kveldssol og natt.

Jeg er vandt med å bli oversett,

Og blir ikke oppbrakt av det.

Når folk vender meg ryggen

Kan jeg bare gå videre.

En kan ikke forvente for mye av tiden nå.

Den strever med å henge verden sammen.

Det skal ikke være lett å smile.

Bare solen er over alt, og kan gi av seg selv.

Den vil ha min oppmerksomhet,

Og jeg kan ikke unnvære å bade

I dette været - hver håpefull dag.

Jeg er en plante som trenger næring.

Så kommer spiren til liv og lyst

Som en følge av ordet.

Det er et mysterium at jeg lever.

VIDERE

Jeg trenger ikke spør om veien.

Den venter på oss, og er synlig for alle.

Å leve gir ingen valg.

Det gjelder å puste trappene

Og se horisonten i det fjerne.

Synsvinkelen betyr noe for bildet

Som åpner seg i erindringen.

På innsiden er vi barn med vinger

Som flyr fra sted til sted

Med forhåpninger og spørsmål

Om nøkkelen til Gud.